Nyheter fra Sepetiba

[Lemi]

Jeg videre i Rio...



5 Samba skoler i 6 dager (bedre sa: netter), ble forseglet med sann høydepunktet av min eksistens Rio: Imperatriz Leopoldinense... i Lemis hjerte nå allerede vinneren av Carnival-2010.

Det var kåt. Det var utmattende. Det var kaos. Og det var avgang av venner som jeg aldri vil glemme. Likevel, jeg er her nå ganger en pause i min rapportering fra Rio.

Jeg ønsker hendelsene i helgen strøm eksklusive plukke opp for den kommende boken. Også erfaringer min personlige med nåde ´ Mae Santa.

Bare på min siste natt i Rio de Janeiro, som jeg tilbrakte i Imperatriz-Leopoldinse, jeg vil fortsatt rapporten, ganske enkelt fordi han har for mange Schlüsselerlebnisse i seg selv, som vil sikre for å fullføre det generelle bildet av min Rio rapportering. Dermed lukkes sirkelen.

Å få appetitten for boken, kommer som en (kanskje ufullstendig) Oversikt over utestående kapitlene som selvfølgelig ikke altfor sier mye om innholdet. Også vil jeg starte her noen avstemninger i nær fremtid i forumet, anså boken, design og innhold. Jeg vil gjerne høre holdningene til Brasil Web-leseren og selvfølgelig senere ta hensyn. Endelig bør det være en best selger...


Manglende kapittel:


På „Mae Santa“

Hex - Lemis


Onsdag: Vila Isabel


-Desfile begynner
-Graces hevn
-Vila Isabel 2 dager før starten av krigen

Fredag: Portela


-Mini skole med (store ambisjoner til)
-Kaoset allerede ganske lukke

Lørdag: Rocinha


-Som krigen begynte på dagen
-Kvelden uten kvinner

Søndag: União da Ilha gjøre Governador


Lemi - prøve ut „Jeitinho-alemao“ på Cariocas

Mandag: Imperatriz Leopoldinense


-Tamborinspieler i den „Bar do Alemao“
-Fantastiske damer
-Lemis endelige lykke

Si farvel til nåde


-Emotionen
-Hoffnung
-Wuensche

[Ursinho4711]

Bare på min siste natt i Rio de Janeiro

Putz... o tempo ta voando, og vi har ikke møtt...

Men: jeg Ja en apto i neste til Maracanã / nærmere Escola siden Samba Salgueiruuu. Venner av Forum er hjertelig invitert. Kanskje viser Lemi "min" samba skole meg deretter...

Dann kann ich Dir auch zeigen, wo man am besten parkt, wenn man zur EdS Vila Isabel will (ohne in die Favela zu fahren)...

God reise hjem
fra kaldt, grå-Tyskland
Ursinho

[Lemi]

Putz... o tempo ta voando, og vi har ikke møtt...

Men: jeg Ja en apto i neste til Maracanã / nærmere Escola siden Samba Salgueiruuu. Venner av Forum er hjertelig invitert. Kanskje viser Lemi "min" samba skole meg deretter...

I Salgueiro, kan du gå uten Lemi. Dette er jeg tror touristischste samba skole blant alle i øyeblikket. For å bo der, er det en naturlig flott. Det er fortsatt 3 andre samba skoler i umiddelbar nærhet.

Dann kann ich Dir auch zeigen, wo man am besten parkt, wenn man zur EdS Vila Isabel will (ohne in die Favela zu fahren)...

Beste Parker diagonalt motsatt i parkeringsplassen på SendAs supermarked. Han er bevoktet om natten også. Det er "Folksy" kurs på strålediagram til Morro eller i parkering ved rundkjøringen...

[Lemi]

Den siste natten i Rio

Av nåde hadde jeg adoptert meg allerede på dette tidspunktet. Men dette øyeblikk jeg vil bruke en ekstra kapittel.

Etter at min botched første besøk til Imperatriz, hadde jeg reservert siste kvelden for en „Solo Auftritt“. Selv om favela krigen mellom narkotika gjenger ADA og CV var allerede siden 2 dager i gang og politiet etter skyting av et politi helikopter over „Morro dos Macacos“ invaderte i favelas, å hevne seg, ville og kunne forlate jeg ikke denne kvelden. Jeg visste at en viss fare, siden ski forbedringene rydde på Complexo som gjør Alemão, som bør være mitt mål denne kvelden, hadde slått over Mare, umiddelbar nabo av Complexo.

Ich wollte noch mal so richtig in die Unterwelt Rios abtauchen. Das alte, im vergilbten Anstrich vor mir stehende Gebäude mit dem Wellblechdach auf verrosteten Trägern schien der bestmögliche Platz dafür zu sein. Es befand sich am Fuße des „Morro do Alemão“ - einer der berüchtigsten Favelas Rio de Janeiros. Auch das Wetter konnte nicht besser sein. Schon auf der Fahrt in die Favela sah ich eine dunkle Gewitterfront nahen, die sich nach meiner Ankunft anfing auszuschütten. Es regnete, blitzte und donnerte. Im Licht der Blitze sah ich die Hangfavela vor mir erleuchten. Diesmal war ich alleine ... ganz alleine ... ohne Anhängsel. Nicht mal meine Freunde aus der Vila Isabel wollte ich an meinem letzten Samba-Abend dabei haben. Ich wollte einfach mal vogelfrei sein und heimgehen, wann ich es für richtig hielt. Alles passte zusammen. Ich war glücklich wieder vor der Sambaschule der Imperatriz Leopoldinense zu stehen.

Det var ille at jeg måtte se på min siste natt, nåde ikke ble dronning blant Samba dansere. Det var så ille at min forrige Geheimfavoriten for kommende Carnival er alle blåst av bordet. Alle mine pre gjort dommer om Rios samba skoler ble kastet ut i den kvelden i bunken. Og jeg visste at dette skjer. Jeg følte det minst. Nøyaktig i øyeblikket når jeg lys grønn hvit-clad dansere og dansere av Imperatriz på min aller første besøk i Samba skoler i Mangueira før meg på dansegulvet gliding så.

Men nå først konkluderte med romantikk og tilbake til slutten av kvelden, begynte på den „Bar do Alemao“ (hvor ellers ville jeg sitte ned meg selv?). Igjen, jeg snakket til øl rekkefølge prosedyren. Denne gang fra mine naboer, en ubestemmelig, tilsynelatende enkle mann fra favela, som jeg deretter drakk 2 flasker Antarktis under improvisert markise visning før forestillingen Samba i strømme regn til mens du er borte tiden. Han forestilt meg som Chico. Vi snakket om fotball, samba skole, alt mulig dårlig kvinner og at vi fortsatt elsker dem (phew... til slutt ikke homo!) og selvfølgelig opprinnelsen til min dialekt. Han skrev på Argentino. Jeg flattest og sa: „du må tenke bort ikke så langt fra hjemmet. Hva er men denne Morro her?"

„Aaaahhh ingles! "kom en overraskelse ut av hans munn. Jeg visste ikke om jeg hans etterfølgende setningen: „Haette jeg ikke trodde. Bill etter at du er nesten som en ekte Carioca“ skal tolke positiv. Men uansett. Tykk, nesten tannløs bestemor i baren, som hemmelighet har hørt, wobbled med hennes pekefingeren og bekreftet „Nee, med deg vil jeg ha getippt“ egentlig ikke på Fur.

Mannen som er foreslått over RIPen vakt parkeringsplassen. Han sa som kommer bare i begynnelsen av Samba viser og gå av. Hvis folk er alle i samba-skolen, de er avskåret av pengene, og la Unwatched biler.

Siden jeg hadde bare parkerte bilen min, og betalt for en av guardian, mente jeg, at Imperatriz vakt med 4 R$ var den billigste i min „Samba Karriere“. Gjør Governador jeg hadde etter at tøffe forhandlinger 15 R$ trakk på dagen før på Ilha. På Mangueira var 10 R$ vanlig for kjente 5 R$. Når alle andre samba skolene, jeg betalt 10 R$, bortsett fra i Vila Isabel, hvor jeg var på strålediagram til „Morro dos Macacos“ parkerte gratis på gaten.

Jeg spurt umiddelbart etter at her er en risiko for at bilen er stjålet. Det var en overbevisende, kanskje entsetztes „NAAAOOO“ fra hans munn. „Hier på Morro blir ikke stjålet. Som er fanget opp av sjefer of the Hill, mister en finger. Hvis en blir tatt ofte, kan det skje at han noen ganger mister hele hånden."

Jeg kan denne scenen fra en favela film, jeg tror det var „Cidade de Deus“ og nå visste at det samsvarer med virkeligheten. Favelas som er godkjent av den store narkotika gjenger sette opp sine egne lover så og – ellers gitt – som i brasilianske politikk de også bare personlig for deres håndhevelse. Det var klart, gjennomsiktig for alle innbyggere i favela retningslinjer, som var grunn til å gjøre. Det var imidlertid en slags militære regime. Og det var dødsstraff uttales sikkert det meste av en tungt væpnede og med narkotika til var sammendrag domstol. Så egentlig ingenting å le.

Jeg fortalte Chico (det var sikkert ikke hans navn, men så ble han kalt) av min kjærlighet til Vila-Isabel. Han sa at det ikke var et problem i Rio for å være en fan av en konkurransedyktig samba skole. Konkurransen var er ikke så syk som i fotball, og det enda elegante å gå desfilieren i flere skoler i samba. Han bekreftet for meg at jeg ville hjørner å så langt fra det, hvis jeg vil gå med en Vila Isabel-skjorte i Imperatriz. Selvsagt, jeg hadde sikkert når å velge min kveld klær nøye slik at den samsvarer med den besøkte samba skolen. Så, i kveld, jeg hadde på seg en lys grønn T-Shirt, som kombinert med min hvite ansikts hudfarge, viste fargene på Imperatriz.

Jeg fortalte om min uhell under det første besøket til Imperatriz-Chico. Jeg tilstått ham, også, at jeg var bare på grunn av Passistas her, som jeg hadde sett i Mangueira og jeg var opp til i dag, ikke sikker på om de virkelig kom fra Morro do Alemao. Han lo og sa: „Ich vet ikke om det er at du leter etter, men du vil elske den... "

Intervju med Chico var svært interessant, men dessverre avbrutt dette teltet som tjente oss som ly fra det strømme regnet, plutselig kollapset under vekten av akkumulerte vann. Jeg kunne hoppe ennå så Chico, var imidlertid soaking wet. Hva jeg ikke visste var at han hadde endre saker. I grønn og hvit. Senere i indre av samba skole viste seg, var han cuíca spiller i Bateria av Imperatriz. Og det var ikke noen Bateria, men en av de beste Rios!


Fortsatte...

[Lemi]

Jeg var bare om å ta noen bilder av Bateria som Chico ringte meg. Han innpakket fingrene med et bind og utflytende med kommersielt tilgjengelig flytende sweeteners. Denne kombinasjonen beskyttet fingrene, og opprettet lyden av det en brasiliansk Cuica på sin innsiden var en liten lær remen på Chico og hans kolleger rundt drives. Lyden av en brasiliansk Cuica den var umiskjennelig, og belonged til Carnival av Rio ´s som smør til brød.

Bateria selv ble utført av Mestre Aparecido i en hvit drakt. Han var sikkert forsvarssjefen og hans vanligvis mye eldre fag fulgt hans instruksjoner gnädigst. Det var et opptog av lyd og overgått lengder Salgueiro og Mangueira Bateria. Selv mest imponerende meg inntil da Vila Isabel drum gruppen, som også preget av bestemt disiplin, var bare andre vinneren.

På etterfølgende finalen til beste Samba de enredo, fulgt av minst 4 grupper, hadde konkurrentene å deklamere deres sangen selv uten akkompagnement av Bateria i de første 10 minuttene. Neste, Bateria avtalt opp og økt umiddelbart stemningen i en dance hall. Passistas lagt ut og falt i Samba.

Direktør av Imperatriz spurte trommeslager før start av konkurranse derfor helsing til å handle på alle 4 konkurrenter med samme lidenskap og perfeksjon og personal PRtil äferenzen for ene eller den andre sangeren ikke skinne gjennom. Det var klart at en falsk tone kan gjøre ferska hele sangen og Panel av dommere, som lyttet til med spisse ører og kurset utelukkende besto av Samba forretningsfolk, ville høre noe.

Lemi var selvfølgelig uansett. Var ingen rolle for meg også som til slutt ble tillatt å synge sin Samba på karneval i Sapucaí i 90 minutter ca. 60 ganger på rad. Men det var selvfølgelig ikke bare prestisje, men også penger. Mye penger for en Favelado... jeg hadde av nåde erfarne det alene vinneren av sambas de enredo 10 000 R$ innløses ut. Lignende PRämien gabs for Rainha da Bateria, deres Princesses og andre grunnleggende elementer i Carnival blokken.

Karneval i Rio var ikke bare ren glede, men også en virksomhet.

Sicherlich kein Geschäft, bei dem die von der Armut betroffenen Favela-Bewohner aus ihrer Misere herausgehievt werden. Besonders sie „bluten“ eigentlich am meisten aus. Ihre Kleidung mit all dem Glitzer und Glimmer müssen sie sich selber anfertigen. Meist kiloschwerer mit Federn beschmückter Kopfschmuck, extravagantes Schuhwerk und ein Dauerabo im Fitnessstudio sind kein billiger Spass, sondern kosten den Sambaverrückten meist ihre gesamten Ersparnisse. Doch ich habe in den vielen Sambaschulen Rio´s wirklich niemanden kennengelernt, der die finanziellen Opfer nicht für seine, natürlich allerbeste unter den Sambaschulen, nicht erbracht hätte. Er war wie eine Sucht, die im August jeden Jahres mit den ersten Proben begann und mit dem Karnevalsumzug im Sambodrom als definitiver Höhepunkt im Februar endete.

Jeg følte nøyaktig denne livsglede spesielt tydelig i Imperatriz. Folk som syntes å gå, som glemmer midlertidig tilsynelatende alle vanskelighetene neste dag med en glede for en vanlig mandag kveld til deres parti. Det var en demonstrasjon av begeistring, som ble reflektert spesielt mens du danser. Jeg følte en lidenskap som jeg hadde så nær i andre samba-skolen. Det var ikke meg, men å godta meg. Det var ingen overraskelse, fordi i Imperatriz var ikke på en opphøyet scenen danset, men i en dance hall. Det var i midten, og kunne ikke holde stille. Og alle i rytmen av trommer, Tamborins, Cuicas og Ganzas. Hvordan hadde bare Lemis liv endret siden Rio!

Fortsatte...


Noen bilder av Bateria Imperatriz Leopoldinenese (og deres avkom)...

[Lemi]

Nok en gang: det var en gjennomsnittlig MONTAGABEND og virkelig, alle mer eller mindre viktige komponenter i en samba skole var tilstede. Dette gikk av kurs med regissøren av samba skole og endte på Bateria som hadde selv deres 2 Gefolginnen, the princesses dame. Lemis favoritt blant tre, men var ikke dronning, som hadde investert sine hele pengepremier sikkert i silikon og ulike avfall arbeid på hennes kropp, ansiktet og håret. Nei, det var det faktiske antallet 3, som ble vist ikke bare på sympathischsten og naturlig, men stadig smiler for Lemi venstre hadde en „ganz besonderes“. Jeg likte den (og smilte selvfølgelig).

I tillegg til Bateria, også Baianas, den gamle Garden var budbringer og master of hallen tilstede. Passistas var det jeg var men mest spent. Bilder fra Mangueira før meg syklet ut i min hukommelse og jeg forsøkt å fange damene etter ankommer i dette rutenettet.

Og se... det var først som jeg hadde fra Mangueira i minnet. En følelse av lykke strømmet gjennom meg. Plutselig, fikk min besettelse en følelse, og alle mine Vorgefühle er bekreftet. Nå, det var et slag for slag. Tiden som brukes i Passistas i samba skole måtte vises var tilsynelatende. Jeg innså straks minst 4-5 damer. Jeg hadde jeg sett på bilder fra Mangueira nå så ofte, at bildene er i min hukommelse hadde spist og igjen var i live før mine øyne.

Jeg var litt sentimental.

Min daydreams meltdowns i de siste ukene var endelig var. Og alle som på den siste natten i Rio. En showdown kunne ikke perfekt. For første gang i kveld ønsker jeg å kunne dele dette øyeblikk med noen. Alle vennene mine visste av min lidenskap og besettelse for Imperatriz. Noen folk kanskje trodde meg gal eller smiled minst på meg.
Jeg fikk høre igjen og igjen „Imperatriz... siden jeg ikke er hin“, „Imperatriz... jeg liker nicht“, „Impertriz er bare en Hinterhofsambaschule“ –.

Men nå jeg var alene her og ingenting bedre invaderte meg som min glede med en øl å drikke. Jeg var overjoyed at går kveld igjen i Imperatriz stengt, selv om utenfor krigen raste, skudd i mange favelas popped, og det var allerede de 35 døde. Nei, Lemi var fornøyd. Noen ganger hadde du å svømme mot gjeldende å oppnå sitt mål. Lemi gjorde dette ikke en gang i Rio, og ble belønnet på den siste dagen for dette. Uten tvil hadde Rio, til tross for tidligere tvil, en positiv atmosfære på Lemi.

Men tilbake til handlingen på dansegulvet, som er å bli mer og mer fylt.

Nå, det var et slag for slag. Det var en gosh på hendelser som lined opp sammen. Utendørs blinket, og det var fremdeles regn og nå kjørte en vannstrømmen gjennom Ballroom. Ingen – horror, Tvert imot. Dansere skulle nå ett skritt og sprøyting vann på de hvite shorts av deres danse partner med deres høy høyhælte sko av salg. Men tilsynelatende som itched for noen. Latter (det ikke var bare et smil) var lett å komme vekk fra ansikter. Baianas lined opp og slått som vanlig rundt sin egen akse, sannsynligvis før de ble dekket av en svimmel spell. Hyggelig par av bæreren, som hadde på seg en særlig vakker brodert kjole og Master of Hall, nå startet. Vanlig premieutdelingsseremonien for Fahnenküsserei av samba skole og noen gjester (Nei, ikke Lemi...) ikke ennå!) var gikk ned, og deretter en korridor for dans ytelsen til to var holdt gratis slik at de kan utføre sine bredt svingte dans trekk full bredde. At slutten av paret ærverdige bukket før Bateria og Mestre som gjorde det samme dem. Klart, alle veletablerte scenarier, som tilhørte på slutten av en demonstrasjon av Samba skoler. Etter at damen og hennes master forlatt hallen, Passistas stormet dansegulvet og danset deres såler opp i kraft Samba varmt. Det var et Lemis øyeblikk. Disse bevegelsene og elegansen gjorde meg alltid igjen helt gal. Det var ren erotikk, og ikke en dans i verden hadde denne kraften og samtidig så mye sensualitet.

Damene i kort grønne klærne var svingende deres hofter og ristet gjennom hennes ben. En av damene trakk min oppmerksomhet særlig. Hennes swing ble bare bedre enn på andre damene. Hun var løs og gjentatte ganger inn elementer av dans, som avbrutt makt-„Dribbeln“ og tildelt henne eleganse og ærverdighet. Og deretter fortsatte med full kraft og du sa å tro at hun hadde en uendelig utholdenhet. Hun minnet meg om nåde.

Etter at jeg en stund intensivt hadde observert dem, jeg så en det: det var enda bedre enn nåde. Henne, en fikk grundig ville frykt, at hun fanget i sine egne ben, og lenge applauded lengden på dansegulvet, turbulens i hennes ben var så rask. Hun så ikke ca i retning av sine ben, for å koordinere seg, ikke, visningen bare gikk ut og hadde gravert et strålende smil på ansiktet hennes. Hun var ikke så svart som nåde, men hennes hår var ligner lang, krøllete og farget sjokolade brown. Hun var ikke som muskel, hadde gruppert men tilsynelatende i deres smalt, elegante Ben mer energi som ga henne den nødvendige fleksibiliteten. Det var bare en fest for øynene til å se henne. Og jeg likte den, fordi ingen tappet meg på skulderen, og ønsket å Maracanã.

Bare klokken haket jevnt. Men Lemi i mellomtiden hadde lært at hvilemodus i bestemte situasjoner er sekundære. I de viktige øyeblikkene av livet måtte være i live.

Det var på noen punkt pause.

Ich nutzte die Gelegenheit um alles, was mich gerade eben noch visuell beeindruckt hatte, zu fotografieren. Die Passistas waren zum Glück sehr zugänglich und so bekam ich reichlich Gelegenheit sie ganz natürlich oder in Pose zu fotografieren. Ich wurde fast panisch als meine Kamera plötzlich „niedrigen Batteriestatus“ anzeigte. Ich sah bereits alle Felle wegschwimmen. Aber an diesem Abend meinte es auch die Kamera gut mit mir und hielt bis zum Ende durch. Es war Lemis endgültiges Glück in Rio! Wenn ich auf der Heimfahrt aus der Favela abgeknallt worden wäre, hätte mich das herzlich wenig gejuckt. Ich wäre glücklich und zufrieden verendet.

Fortsatte....

(men første noen bilder!)